IVAR-skitur

 

Denne bloggen er i grunn tiltenkt turer utenfor Norge, men når teksten allerede er skrevet til Intranett (og sensurert på samme sted)…

Det er vinter, det er februar, det er duket for årets IVAR-skitur. For fjerde år på rad, hvis noen har mista tellinga. Årets destinasjon er som i fjor, Røldal. Overnattingsstedet er nytt, på grunn av innspilling av Åndenes Makt (!!), og været er en «litt» annerledes. Uten å overdrive kan det vel sies at været er hundre ganger bedre enn i fjor. Og selv om undertegnede er med for første gang, vil jeg anta at stemningen er minst like god som alltid. For allerede første kvelden, da hele gjengen er samlet rundt pølsegryta, tenker jeg: «hvorfor har jeg ikke vært med på dette før!?».

Med «gjengen» menes heretter representanter av begge kjønn i alle aldre fra (nesten) alle avdelinger i IVAR. SNJ kan skryte av desidert størst oppmøte, som står sammen i tykt og tynt. Langvatn har tatt med seg et slangemenneske, men ingen røykere (med mindre smugrøyking teller). Regionale RA består av både danseløver (fra swing til tyske slâgers) og festløve, selv om festløven denne gang prioriterte hvile. Drift VA stiller med den beste musikken og den tøffeste øl’en. PUB sørger for absolutt flest antall skipar i snitt pr. person. Og Kommune VA tar hjem slalåm-fartsrekorden, med mindre noen kan matche 81 km/t!

Da referenten (altså jeg) tar kvelden på fredag, er det ennå noe uklart hvem som skal sove hvor. Men det må ha ordnet seg, for i skibakken neste morgen er alle blide og fornøyde på plass til rett tid. Eller, jeg kan ikke garantere for alle, for med skibriller og hjelm kjenner jeg ikke igjen en eneste sjel. Heldigvis samler arrangørene gjengen over stormkjøkkengryta lunsj, og heldigvis tar alle da av seg brillene. Jeg benytter anledningen til å memorere fargen på folks skiklær, og kjenner de fleste igjen resten av dagen (i alle fall Olav #gulterkult).

På afterski kom Goggen. Nei, ikke han i Hotell Cæsar, men en fyr med hatt og gitar som minner litt om en klassisk skrekkfilm-karakter (had to be there). Men han var ikke det grann skummel, bare snill, og vi fikk personlig underholdning med allsang til den ene norske klassikeren etter den andre.

Det er «hjem», det er dusj, det er pizza, det er «prøve å treffe spiker’n med den spisse enden av hammer’n»-leken, før Goggen igjen inntar scenen. Han har ikke øvd inn noe Jokke siden sist, og heller ikke pugga teksten til «Splitter Pine», men god stemningen blir det likevel. Og siden gjengen er enig om at det som skjer i Røldal blir i Røldal, må det forbli usagt hvem som gikk først (kl. 22:07) og sist (kl. 02:00) fra Hordatun, på hvilke rom det ble nachspiel, hvis det i det hele tatt ble noe nachspiel, og om pizzarester-mysteriet noen gang ble løst.

På søndag deler gjengen seg mellom alpinbakken og langrennsporet. Sistnevnte med destinasjon Oddavarden (940 m.o.h) der belønningen på toppen ble Kvikk Lunsj, selfies og nydelig utsikt. Formen til noen kan ha vært litt redusert, men været er fremdeles helt aldeles fantastisk.

Takk til reisefølge for flott tur! Takk til sjåførene som holdt seg våkne på hjemturen mens alle andre sov (i alle fall i min bil). Og stor takk til Knut Henning for eminent organisering og gjennomføring. Tenk at ingen ski forsvant, noe som jo fort kunne ha skjedd når 18 mann har med både to og tre par. Gleder meg allerede til bo i det «The Haunted House» neste år, og forhåpentligvis buser ingen inn i fremmede folks rom (opptil flere ganger) da. Også gjenstår det å se om den mest veltrente trener enda mer for å unngå å (nesten) bli slått i håndbak også i 2018… Av ei jente!